Jesus Camp

Nå har Nrk2 tatt utfordringen om å bli den ypperste nyhets og dokumentarkanalen i Norge, noe som en ihuga dokumentar-fantast som meg gleder seg stort over. Og i går viste de den kontroversielle dokumentaren ” Jesus Camp – Kids on Fire”, som gir et innblikk i hva som egentlig foregår i noen av de evangelisk kristne sommerleirer for barn i USA. Og bildene og kommentarene er skrekkinngytende.

Saken er at dette har vi jo sett flere ganger før; gærne fundamentale kristne som hopper og spretter, skriker, taler i tunger før de siger ned på gulvet i ren ekstase og utmattelse. Og vi rister på hodet og tenker: ”de amerikanerne altså… heldigvis har vi ikke så ekstreme fundamentalister av noen gærninger i Norge”. Og så blåser vi det hele bort med at disse menneskene er jo uansett voksne folk, og det er deres valg i livet. Om de vil tro at verden er skapt av Gud for rundt 6000 år siden, at fossiler og geologiske bevis ikke forteller noen ting om jordas alder og utvikling, at å tro helt ukritisk på en allvitende Gud er en dyd, og at de en dag må stå til ansvar for sine egne følelser og handlinger på jorda, og ende sine dager enten i himmelen eller helvete på grunnlag av dette, så det får være deres sak. Det kan da ikke være galt å tro blindt på en kjærlig Gud, som tross alt elsker alle barn, og bare vil deg vel (om du tror på han)? Om det gjør folk personlig lykkelige, så hvorfor ikke?

Men denne gangen er det ikke snakk om voksne mennesker. Det er snakk om barn! Helt ned i seksårsalderen! Og dette er noe av det verste jeg har sett, og noe av det verste som foregår over store deler av verden. Ikke bare i USA. Hjernevasking og religiøs indoktrinering av uskyldige barn, som selvfølgelig stoler helt på hva foreldrene, og i dette tilfellet, de ”kule” predikantene, forteller dem, det skjer ikke så rent sjelden. Å stole på de voksne, og høre på deres råd og veiledning, er selvfølgelig en viktig del av oppveksten. Dette har i de aller fleste tilfeller en positiv effekt i og med at de da lærer det de skal, unngår farer, og om hvordan samfunnet fungerer. Men er de også følsomme for hva foreldre og andre voksne forteller dem om moral, og deres oppfatning av hva som er rett og galt. Og det er her religionen kan komme inn i bildet og spille en sentral rolle i livet til barnet. Og i noen tilfeller er den helt ekstrem. Religion blir på en måte en bi-effekt av den ellers så positive effekten av lærdommen barnet får under oppveksten, og kan få enorme konsekvenser.

På videregående gikk jeg i klasse med en fantastisk hyggelig, omgjengelig og søt kristen jente som var likt av alle. Jeg visste at hun var kristen, og prøvde å respektere det (som best jeg kunne. For det er jo det man skal gjøre med de som er personlig religiøs, sant?). Saken var at jeg ikke var vant med å forholde meg til noen som var såpass inni bibelen som henne og trodde bokstavelig talt på alt som stod der, men vi var nå perlevenner under hele skoletida, til tross for hennes forsøk på å åpne sinnet mitt og slippe Jesus inn, som jeg anså som helt uskyldig og litt søtt igrunn. Men en hendelse kommer jeg alltid til å huske. En gang sa hun, midt i en samtale, at: ”Men du, Kjersti, du kommer jo til Helvete, du.” Vel, som en inngrodd ateist som jeg er, gikk det ikke videre inn på meg, bortsett fra at jeg syntes det var temmelig frekt. Og ikke minst temmelig urettferdig. Jeg som stort sett holder meg til de ti bud og greier. Men hadde jeg ikke tatt imot Jesus, så var det synd for meg, gitt, ifølge henne.… Poenget mitt er at, hadde hun, den vakre lykkelige kristne jenta, sagt det samme til en person som kanskje var litt usikker på sitt livssyn og på religion, eller for den sags skyld et barn, ville det skapt helt andre konsekvenser. For hvem vil ikke til himmelen sammen med henne, og de andre lykkelige menneskene som sier de har tatt imot Jesus. For det er jo en positiv ting? Og ikke minst om dette kommer fra foreldrene, eller lærerne, eller andre autoritære voksne.

Det som gjorde mest inntrykk på meg under dokumentaren var den lille gutten, som ikke kunne ha vært mer enn 7 år, som i starten fikk en mikrofon presset opp i ansiktet av noen av de voksne for å få han til å anerkjenne Gud. Men han kunne ikke det, ”for det er jo så vanskelig siden Gud ikke her, jeg ser han ikke, jeg kjenner han ikke..” og han ”fikk seg ikke til å tro på en del av de tingene som står i bibelen”. Og han gråt og gråt, og ville så gjerne skjønne og tro. Fornuften skrek inne i han, men den ble snart kvalt av de voksnes overbevisning og påvirkningskraft. Senere så vi han sitte å lese og lese i evangeliske bøker under et tre. Da hadde jeg så lyst å gå bort til han, ta han på fanget, stryke han over håret og trøste han med at det ikke finnes noen ond djevel, helvete eksisterer ikke, og hva han gjør her på jorden er viktig selv om man kanskje ikke får belønning i himmelen, at det finnes mange religioner, men at det ikke er noen som er mer riktig enn andre, de er bare gamle måter å prøve å forklare verden på, som vi nå kan forklare ved hjelp av vitenskapen. Og jeg ville fortalt han om spennende svunne tider, om dinosaurer, øgler, universet, stjerner og planeter, og hvordan tid og evolusjon har gjort dyr og planter i stand til å eksistere i forskjellige miljøer. Og hvordan naturen har gitt dem alle mulige slags fantastiske tilpasninger og former. Hvordan kan noen være så grusomme å ta fra barn muligheten til å undre seg over hvorfor vi er her, hvor lenge vi har vært her, hvordan verden var for 65 millioner år siden, hvorfor kaktusen har evolvert til å ha en så morsom fasong, hvor stort og uendelig vakkert universet er?

På en måte er jeg glad for at en slik dokumentar blir vist, på tross av at den er helt forferdelig. Noen av vennene mine sa at de hadde svitsjet innom programmet, men synes det var så kjipt at de ikke ville se på. Det er jo nesten på lik linje med de som klager inn til de som sender naturfilmer, at det er helt grusomt å vise dyr som blir drept av andre dyr i beste sendetid. Men det er en del av virkeligheten! Det skjer! Og det er bare å innse, i stedet for å grave seg ned i sanden, eller snu ryggen til. En annen ting som irriterte meg var at mine psykologivenninner som gløttet litt på dokumentaren mens jeg så på, kom med kommentarene: ” Greit at de demonstrerer mot abort, men kan de ikke gjøre det etter de er fylt atten?” samt; ”At de kan filme noe sånt. Hva tror du de menneskene de filmer vil si når de ser den i voksen alder?!” Ja, hva vil de egentlig si? Forhåpentligvis vil de våkne opp, og smertefullt skjønne hva de har blitt utsatt for, og gjøre noe med det. Men jeg er redd de ikke kommer til å skjønne hva som har hendt.

Men den mest skremmende kommentaren kom fra to av de mest indoktrinerte og ”flinke” barna. Disse var i starten av programmet litt sjenerte og usikre på seg selv (i alle fall gutten), men under leiroppholdet fikk de den oppmerksomheten de trengte, og ble fort de ivrigste på å holde taler, dele ut informasjon og demonstrere. De fikk beskjed om at de var ”spesielt utvalgt” av Gud, og dermed spilte en viktig rolle i spredningen av det kristne budskap. De var villige til å gå i krig for religionen. Men, vel og merke, krig på en MORSOM måte. De var villige til å dø for Gud. Å være martyr var noe de skjønte er en god ting, noe Gud belønner. Og det er ikke vanskelig å se for seg at de kan komme til å vokse opp til nettopp å gå til krig mot de som ikke følger Guds ord: politikere, vitenskapsmenn, leger som utfører aborter, mennesker med andre religiøse overbevisninger etc. Hva de, og andre hjernevaskede barn kan være i stand til når de vokser opp, skremmer meg voldsomt.

Og jeg klarer bare ikke å ignorere det.