Jeg er visst lykkelig,

ergo dikter jeg ikke mer. Heldigvis.

Back on track

Ole knipser gakkgakker gjennom superlinsa si

Kollektiv-kattene Styggen og Kreket

Ingvild, med siste ferske utgave av Diplomaten

Ambassaden

Trappa og plantene

Rommet mitt, og Johan

Heeeeiii, godtfolk!

Om det er noen som lurer, så har jeg altså vært og reist. Ganske langt faktisk. Planen var jo selvfølgelig å oppdatere bloggen min underveis, men beklagelig, etter en fantastisk fin dekning av Cuenca hvor jeg opphold meg bare tre av ukene, har jeg ikke skrevet et fnugg. Grunnene er mange, men det er likevel ikke godt nok. Fjesboka har fått det meste av dekningen med hyppige statusoppdateringer og bilder, men ellers har også ekspedisjoner til Galapagos, Machu Picchu, Uyuniørkenen, samt lange bussturer, evakuering grunnet vulkanutbrudd og pratsomme poeter opptatt det meste av tida mi. Dermed har det blitt lite skriverier. Bortsett fra en dagbok som jeg kanskje må sitere litt fra i bloggen, om det skulle falle seg inn senere. Bilder blir nok også lagt ut. De har jeg maaange av...

Etter hjemkomsten har jeg fortløpende begynt å jobbe på museet, samt flyttet inn i et sosialt og vakkert kollektiv; Ambassaden, rett ovenfor sentrum i Tromsø. Ellers undrer jeg meg stadig over hva neste prosjekt i livet mitt skal dreie seg om - enten det er Norge på langs med lama, kjøretur til Kina eller flytting til en storby i Europa, eller annet. Det nærmeste er for så vidt Buktafestivalen, en av årets desiderte høydepunkter, hvor jeg som vanlig skal jobbe som frivillig. Deretter skal jeg jobbe i felten på Varangerhalvøya noen uker, som den botanikeren jeg er. Lofoten må vel også besøkes (og klatres?), siden brodern har flytta dit, og jeg har en fin unnskyldning for å besøke de vakre øyene igjen.

Og så har jeg kjøpt meg digitalt speilrefleks-kamera! O lykke:) Så da blir det leking med kamera i skog og fjell i lang tid framover. Blomster watch out!

Ja, det er jo ganske essensielt

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/30/525420.html

Helvete. Noen sier jeg kommer dit. Andre ikke. Jeg synes selvfölgelig ikke det er rettferdig... Eksisterer helvete?

Foerste stop paa reisen; Cuenca

Fra Orquideario

Ei festkledt lita niñita

Skjönnheten og udyret, og... flyvefisken?

Et stilig gammelt College

Kirka

Kirka med de blaa kuplene

Moro kveldskonsert i Parque Calderón

Christian og Johanna, og en eller annen dude

Lene og jeg proever Cuy - Helstekt marsvin; ett festmaaltid!

La gente

Lene i ett, av mange, museum

Inka-tryne i fjellet ved Ingapirca

Ingapirca

Ingapirca

¡La fiesta! Pase del niño

Utsikt over byen fra Mirador de Turi

Mer fiesta

En sliten liten engel

Rio Tomebamba

Ja, naa har vi vaert her i Cuenca (Ecuador) i snart tre uker. De har, bare saa det er sagt, vaert temmelig hektiske til tider i og med at vi hadde satt oss opp paa fire timer med spansk hver dag. Privattimer! Blant annet derfor har det gaatt litt tregt med blogg-oppdateringa. Det er ikke bare enkelt aa laere ett, for meg, nesten helt nytt spraak! Og spansklaereren min, Patricia, kunne knapt ett ord engelsk, saa det har vaert mye frustrasjon og gestikuleringer, men alt i alt har det bare vaert moro, og jeg har laert masse spansk og Patricia noen flere engelske verb. I tillegg har vi moett mange trivelige mennesker paa spraakskolen, vaert paa de fleste museumene i byen, og hatt utflukter til andre steder rundt omkring Cuenca. Med og uten spansklaererne vaare. Hovedattraksjonen har nok vaert aa see fire krumpede hoder paa Museum Pumepunga, spist stekt marsvin (cuy) og dratt til Ingapirca, en fantastisk bebyggelse (naa ruiner, selvfoelgelig) paa den beroemte Inka Trailen fra Cuzco (Peru) til Quito (Ecuador).

Litt om Cuenca
Cuenca er en by man kan skrive mye om. Den har en relativt lang historie, saerlig om man tar i betraktning omraadet foer conquisadorene (spanjolene) overtok og ‘skapte’ Cuenca (1557), som er dominert av massive kolonialbygninger fra den tiden. Men det skal selvfoelgelig nevnes at det mest sannsynlig har bodd mennesker her siden ca. 8000 aar foer vaar tidsregning, etter utgravninger i omraadet. Jada, vi har vaert paa museumer og faatt det bekrefta:)

Byen har omkring 400 000 innbyggere, og er en passe stor by med fire elver som renner gjennom byen (Cuencas fulle navn er "Santa Ana de los cuatro ríos de Cuenca"). Den ligger paa ca. 2500 meter over havet, i en frodig dal (Cuenca betyr dal) omgitt av fjell, saa den er ganske beskyttet mot elementene, og behagelige vinder stryker igjennom byen og gjoer klimaet veldig levelig. Det er neston som om elvene og vindene renser byen hver dag, og menneskene holder byen helt skinnende ren ved at de konstant koster gatene og parkene! Men alle bilene og bussene foraarsaker store mengder eksos og svevestöv i rushet (som stort sett er konstant..).

Men altsaa, en liten historikk: Cuenca ligger i provinsen Azuay. Foer Inkaene, og senere spanjolene, overtok omraadet, tilhoerte det cañari-folket og het Guapondeleg (ca. 500 etter vaar tidsregning) (Guapondeleg betyr”land as big as heaven”). Inkaene overtok, etter en bitter strid med cañarifolket, omraadet bare rundt hundre aar foer spanjolene kom. Inkaene absorberte mye av cañarikulturen i sin egen, og bygde Pumepungo (”the door of the puma”)/Tomebamba, en diger by som proevde aa maale seg med Cuzco (inkaenes hovudsete i Peru). Hva som skjedde med byen foer spanjolene kom er visst ikke helt kjent, men byen laa altsaa da allerede i ruiner.

Den massive elva Rio Tomebamba deler byen i to deler; den gamle og den yngre. Ennaa vasker mennesker klaerne, og seg selv, i elva hver dag, men dette er nok siste generasjon sies det. Menneskene i Cuenca er veldig vennlige, og ukjente hilser hverandre alltid med et "Buenos dias, como estas?", og de eldre damene vandrer rundt i gatene med de mest fargerike klaerne man kan tenke seg. Og alle har hatt, selvfoelgelig. Dette er jo omraadeet hvor de fleste saakalte "panamahatter" blir laget og produsert. Vi fikk en innfoering i hattelaging, og det er ikke noe tull. Vel, vi har opplevd en hel masse, men jeg tror jeg skal fortelle i bilder i stedenfor ord. Se ovenfor:)