Skeptisk?

Yes yes, da er det kanskje på tide å prøve å være litt skeptisk da, siden jeg har vært så freidig med navnsettinga på denne bloggen. Vel, for å kommentere det litt, så er jeg altså ikke skeptisk til alt mulig, men føler dog at mine kritiske sider kommer mer og mer til syne for tiden. Og det var igrunn på tide. For, etter at jeg ble ferdig med studiene, og etter at den store veggen av utsatte følelser fra hele jævla siste året hadde truffet meg i trynet som reineste tsunami-bølgen, ble jeg helt uforvarende kastet ut i en stor og skummel verden full av terrorister, konflikter, masse politiske spørsmål, George Bush, og andre absurditeter, ja som religion for eksempel. Men ikke nok med det, vennene mine lever faktisk sine egne liv, og de velger å gifte jeg og få barn og slikt. Dette burde kanskje ”stresse” meg til å jakte på drømmemenn og lykken. Sukk, ja, jeg burde vel tenke på boligmarkedet og priser, på å ta opp lån, planlegge framtiden blabla.. Men skal sant sies, så gidder jeg ikke stresse med det. Jo da, jeg har kanskje vært litt engstelig for hva pokker jeg skal gjøre etter studiene tok slutt, men nå når de er det, så er det ikke så farlig lenger.

Ok, neste innlegg er garantert skeptisk. Følg med:)

Nederland (igjen)

Sliten av all seilinga..

Kantklippemannen fra helvete! Klipper kantvegetasjonen (dvs. en meter unna hodene våre) på den kunstige øya - klokka åtte om morgenen! Fnys..!

Min første oste-fondue!!

Verdens beste baguett nytes på Dam's Square i Amsterdam

Beauties on wheels



Seiling på innsjøer



Prøver å se litt proff ut...tjah..

Idyll

"Farmer's Golf" (Frieslandsk spill, innebærer blant annet en tresko på en pinne)

Solnedgang over den kunstige innsjøen

Så litt ferieoppdateringer. I år gikk turen til Friesland i Nederland; for å seile, shoppe, besøke Amsterdam og slappe av. Men først og fremst for å besøke en kompis fra studieåret på Svalbard. Han er en kløpper til å seile, og siden jeg aldri har vært i nærheten av en seilbåt i hele mitt liv, fant jeg ut at det er vel en ting man burde ha gjort i dette livet. Så vi leide en liten seilbåt og fartet rundt i kanaler og innsjøer i dette merkelige våte, flate, oppdemma landet som, om den globale oppvarmingen får det som den vil og polene og innlandsisen på Grønnland smelter slik at havnivået stiger med et par meter, kommer til å drukne nesten fullstendig. Nemlig; Nederland.



Så, uten å drukne (sett bort ifra at vi nesten druknet av et heidundrene regnskyll, som varte i flere dager), og prøvde intenst å ignorere hetebølgen som jeg visste herjet i Nordnorge, og det faktum at jeg ikke ante hva jeg holdt på med sånn i forhold til hvor seilene skulle plasseres etc., (jeg følte meg ikke lite idiot der jeg dro og slakket på tau i hytt og pine), var det en fin opplevelse. En litt interessant opplevelse var det dog å reise alene til Amsterdam, etter å nettopp ha fått beskjeden om a Sunniva, hun jeg skulle møte der, var blitt syk i siste liten, og jeg var nødt til å bo noen dager alene i byen. Det høres kanskje ikke så veldig skummelt ut, før jeg kan fortelle at hostellet jeg hadde booka lå sånn passe midt i the red light district, og at jeg delte rom med syv andre mennesker. Heldigvis ble jeg kjent med noen fra Washington, og en morsom kar fra Argentina som hadde en fantastisk likhet med Fez fra That 70's Show, som sang i dusjen, og var ellers helt totalt opphengt i fotball, og veldig veldig fascinert av alle de nakne damene i vinduene. Og apropos global oppvarming, så kunne han fortelle at det faktisk hadde snødd i Buenos Aires, noe det visstnok ikke hadde gjort på over 50 år! Og han stilte seg helt uforstående til at det overhodet er mulig å leve i den bitende kulda nord for equator, og i alle fall ikke nord for polarsirkelen (jeg tviler egentlig på at han i det hele tatt hadde hørt om den). '

Vel, Amsterdam har jeg sett før, men det var likevel veldig koselig å være tilbake. Det til tross for at byen egentlig en stor coffieshop hvor det selges narkotiske stoffer over en lav sko, og de fleste (unge) som kommer hit neppe husker så mye av oppholdet her. De som bodde på hostellet tilbragte dagene til nesten utelukkende å sove, røyke hasj, sove, gå ut for å kjøpe mer hasj for så å komme inn og røyke, og sove igjen. Jeg og argentineren var temmelig oppgitte over disse kjipe folka, så vi trasket litt rundt og besøkte museer, blant annet et te og kaffe-museum og selvfølgelig en coffieshop eller to. Etterhvert dro jeg tilbake til Friesland, og tilbragte resten av tiden derm, hvor jeg blant annet klarte å dra Jorgen med meg på et gigantisk tivoli. Moro!! Og helt på tampen fikk jeg meg en tur i den botaniske hagen i Utrecht; topp!

Slutten på en epoke. Hva nå?

Nå har jeg altså gitt en god og lang faen i det der Spaces-helsike, og herved konvertert til blogspot-verden, som foreløpig hverken har nektet meg å endre skrifutforming eller automatisk endret linjeavstand på alt av det jeg skriver. Du verden!



Vel, som de fleste kanskje har fått med seg, så har jeg altså i vår fullført min utdannelse innenfor biologi, til passe normert tid, uten noe stryk eller konte-eksamener, og til og med med et brukbart resultat og gode greier. Hva man egentlig skal gjøre med en mastergrad i botanikk i disse dager hadde jeg nok ikke tenkt sååå mye på da jeg kastet meg inn på dette studiet, og jeg skjønte etterhvert at det kanskje var best å innstille seg på å bli sparket rett ut i den arbeidsløse verden, ja til og med kanskje bli student igjen etterpå. Men slik gikk det ikke!



Uansett; hele siste året har vært ganske kaotisk og følelsesladet. Jeg har vært igjennom et takras av følelser og tanker, særlig de mer eksistensielle. Mot slutten ble de delvis snudd til litt mer positive, og etter eksamene satt jeg igjen med en ganske merkelig følelse av frihet, men også et lite snev av redsel; det var som om jeg endelig hadde klart å komme meg ut av et langvarig, strevsomt og kranglete (men dog trygt, og til tider godt) ekteskap. Ikke et lykkelig et, men helt overkommelig liksom. Plutselig har man ingen å klamre seg til; ingen semesterstart rundt hjørnet, ingen lånekasse som kan gi deg penger, ingen som kan fortelle deg hva du skal gjøre. Du må gjøre alt på egen hånd! Men faktisk så er det altså også ganske befriende.



Hva angår studetiden min, så har jeg jo fundert over hva i huleste jeg egentlig har lært på disse fem årene; alle de obligatoriske seminarene, feltkurs, journal-skriving i hui og hast før innlevering, lærdom fra tykke pensumbøker som skal presses inn før forelesninger, og intens pugging i siste liten før eksamener. Hvor stor del av dette er det faktisk som sitter? Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke liker biologi noe særlig. Det stemmer på ingen måte. Jeg er grunn kjempetakknemlig; jeg har blitt kjent med veldig mange mennesker, som jeg aldri ville vært foruten, og jeg har opplevd så utrolig mye spennende; som å bo på Svalbard i ett år. Men ikke minst har jeg fått en innblikk i forskningens verden, og den vitenskapelige framgangsmåten. Så selv om jeg har vært temmelig lei og oppgitt over studiene og hele pakka det siste året, er det ikke sikkert at jeg klarer å holde meg unna det akademiske miljøet for all framtid. Det har gitt meg kjempemye!



Så, velkommen til bloggen min. Den kan kanskje om nødvendig være litt krass, men forhåpentligvis bare koselig. Skeptisk er den nok helt sikkert til tider (derav navnet).



Enjoy!